Guro Brekke - psykologspesialist, Inge Jørgensen - spesialrådgiver, Anlaug Johre Kaasin - leder ved Skien PP-kontor.

I Spesialpedagogikk nr.4/02 har de to "gamle" statstjenestemennene Jørgen Sorkmo og Ole Petter Olsen en artikkel som på en utmerket måte redegjør for det konglomerat av statlige hjelpetjenester dette lille landet tilbyr borgerne. Gjennom åtte sider får vi vite at det er vanskelig for de borgerne som trenger ekstra hjelp å navigere i alle tjenestene, at de ofte møter hjelpere med samme fagbakgrunn, erfaring og kompetanse på ulike steder og nivåer i apparatet, at de blir sendt rundt fra den ene instansen til den andre, at de må gjenta sin historie mer enn en gang, og, kunne de tilføyd, når det meste er forsøkt er det de nære, daglige tjenestene det hele står og faller med. For det er riktig som sitatet fra Møreforskning påpeker: Kvaliteten på det spesialpedagogiske tilbudet blir skapt i skolen.

Sorkmo og Olsen ser behovet for en samordning av tjenestene. Det har også andre statens tjenestemenn sett. Selv har vi fått det skriftlig fra Hernes, Høybråten og Lilletun, og i tillegg fra en lang rekke stortingsmeldinger og liknende som Sorkmo og Olsen også siterer. Siste skuddet på denne stammen er forskriftene om Individuelle Planer (hjemlet i helsetjenestelovene) som skal gi borgerne bedre tjenester i og med at alt er samordnet i en skriftlig, forpliktende plan. Dessverre er disse forskriftene ikke samordnet med andre tjenesters lovverk, slik som opplæringslovene, sosialtjenestelovene, trygdelovene og Aetats lovverk. Statens menn ser problemene, men kommer sjelden til en tilstrekkelig erkjennelse til at fenomener får en god løsning.

Den samordning av tjenester Sorkmo og Olsen foreslår er en mastodont av en hjelpetjeneste direkte under fylkesmannen - statens mann i fylkene. Deres devise er at Ressursene finnes - fagpersonene likeså - det er kun tale om å få til en bedre organisering. Det er her de to herrer tar grunnleggende feil. Det er ikke bare organiseringen det står på. Det står også på tjenesteyternes ulike kompetanse i møtet med borgeren. Tjenester overfor borgere med funksjonshemninger og særlige behov utvikles og kvalitetsikres der borgere er, nemlig i kommunal virksomhet. I nærmiljøet, i de daglige tjenestene, i møtet mellom borgerne og fagpersonene, det er her støtet må settes inn og hit ressursene må kanaliseres. Forslaget om et Statlig fylkesstøttesystem for funksjonshemmede og andre med særlige behov (SFS) med fem avdelinger (avd. for medisinsk rehabilitering, for barne- og ungdomspsykiatri, for barnevern, for sykehusundervisning, for spesialpedagogikk) er en avsporing de luxe. Det må kanskje bli slik når en sitter langt fra borgerne i en skjermet, statlig stilling. I et fylke som Telemark har til og med psykiatrien erkjent at det er for lang avstand for folk til én sentral klinikk. Derfor organiserer psykiatrien seg i Distriktspsykiatriske sentra fire ulike steder i fylket. Det er ikke lenge siden Lilletun forsto at en ikke kunne satse på en omfattende statlig spesialpedagogisk tjeneste, men måtte se realitetene i øynene og oppjustere kommunenes innsats. Det er ikke lenger siden enn at en fortsatt sliter med å rekruttere de rette folkene til disse stillingene fordi det er en omfattende konkurranse på dette markedet. Statlige kompetansesentre, habiliteringstjenester, bup’er, andre statlige institusjoner og privatpraksis tilbyr gode lønnsbetingelser i en skjermet praksis. Skjermingen består i at disse slipper det trykket kommunale tjenestemenn opplever som ikke kan gå fra borgerne med henvisning til at "det er fullt, ikke tid, du er ferdigbehandlet" osv.

Alternativet til en SFS er klart. Kommunene har ansvaret for sine borgere. Uansett hva en har av statlige støttesystemer slipper ikke kommunene unna ansvaret. Ventetid i barne- og ungdomspsykiatrien er det beste eksempelet i så måte. I ventetiden må kommunale tjenester yte sitt. Her slipper ingen fri. Kommunale instanser er også i en helt annen posisjon til å yte rettmessig hjelp til sine borgere enn det statlige tjenester er. Se bare på helsetjenestens plass i skolene og PP-tjenestens naturlige deltakelse i skoler og barnehager. Sammen eller hver for seg kan kommunene etablere tjenester som kan dekke det alt vesentlige av behovet for hjelpe- og støttetjenester som ligger i det foreslåtte SFS. Selv om de kommunale tjenestene i dag varierer sterkt fra kommune til kommune, kan vi ikke la det være førende for hvor en plasserer ansvar. Kommunene må være frimodige nok til å tenke nytt i forhold til samarbeid, organisering, kompetanse og tjenestenes innhold. Med ett ansvarlig nivå som besitter kompetanse, ressurser og myndighet kan en stimulere til utvikling av de gode løsningene.

Vi må ta vare på den kunnskapsutviklingen statlige tjenester i dag bidrar til. Etter min mening kan det best ivaretas gjennom universitets- og høgskolesystemet. Det er i disse miljøene forskningskompetansen er høyest, og hvor en gjennom forskningsrelaterte utviklingsprosjekter i kommunene kan finne nye og bedre løsninger. "Klasserom 2002" i Skien er et utmerket eksempel.

Ja, det er på tide med en nyorganisering av statlige hjelpetjenester. Ja, det er på tide at statlige tjenester ser sine begrensninger og erkjenner at tjenesteproduksjonen foregår i kommunene. Ja, det er på tide med en forståelse av at landets borgere ikke kan fragmenteres med en videreutvikling av særlover og spesielle tjenester. Ja, det er på tide med en samordning av tjenestetilbudet og med en klar ansvarsplassering på kommunalt nivå.

Derfor må det kommunale nivået styrkes mht. ansvar, kompetanse, ressurser og en løsningsorientert utviklingsstrategi for morgendagens samfunn.

Send en melding til Skien PP-kontor
Kommer du hit uten å ha Skien PPTs felt til venstre i bildet, så klikk her.