NYTT STATSBUDSJETT - NYTT TAP AV KOMPETANSE FOR KOMMUNENE

ELLER

SPESIALPEDAGOGIKK, PSYKIATRI OG HABILITERING TRE OMRÅDER - TRE NIVÅER - DÅRLIG RESSURSUTNYTTING

Inge Jørgensen - Skien PP-kontor

Debattinnlegg i Spesialpedagogikk nr.9-1997

Det pågår en intens debatt om ansvarsplassering og ressursfordeling innen områdene spesialpedagogikk, psykiatri og habilitering. Debatten har pågått lenge, men er intensivert etter at regjeringen lot være ?fremme en stortingsmelding om spesialundervisning før sommeren 1997. Det ble fremmet en stortingsmelding om psykiatri, men den er kjemisk fri for tanker og vurderinger som er framkommet i dette grenselandet.

Den sentrale problemstillingen er ansvarsplassering og ressursutnytting sett i lys av lav kapasitet i form av mangel p?høyt kvalifiserte fagfolk.

Den sentrale problemstillingen blir i liten grad berørt i debattinnleggene, og heller ikke i offentlige meldinger og planer. Med f?unntak synes det ?være en klokketro p?at vi her i landet har bygget opp fornuftige forvaltningssystemer som vil være i stand til ?påta seg de tiltenkte oppgaver bare en får klare retningslinjer ?g?etter. Psykiatrimeldingen (St.meld.nr.25-1996-97 ) tyder p?det. Det framkommer ingen radikale forslag, men kun mindre endringer av dagens praksis. En praksis hvor uklarhet om ansvar er det store problemet. Hvor psykiatrien i det store og hele har et begrenset ansvar, mens kommunal virksomhet m?ta et livslangt ansvar. Regional helseplan for Helseregion 2 likedan (Det regionale helseutvalget 1996). Den inneholder et hav av god vilje og tilsynelatende handlekraft med ulike forslag både i øst og vest, men fortsatt med hovedvekt p? ?utvikle det bestående p?de ulike forvaltnings-nivåene. Unntaket er de statlige regionale kompetansesentrene for lærevansker som foreslås nedlagt med påfølgende oppbygging av de fylkeskommunale barnehabiliterings-tjenestene og den kommunale PP-tjenesten. Tankene i planen er fulgt opp i en artikkel av Bjørn Lerdal og Mats Rekve (i Spesialpedagogikk nr.7-1997). Fra sine ståsted i henholdsvis barnehabiliteringstjenesten og kompetansesenter for lærevansker foreslår de ?legge ned de regionale kompetanse-sentrene og bygge alternativet p?tjenester p?fylkeskommunalt niv? barne-habili-terings--tjenesten. Etter deres mening er det «urealistisk at dette kan la seg gjøre p?et kommunalt niv? ..?(«dianostikk, prognose og forløp, samt tiltaksplanlegging og tilrettelegging.?

En politiker har tydelig tilkjennegitt sitt syn i p?noe av dette. Oddbjørg A. Starrfelt mener at de statlige kompetansesentrene for spesialundervisning bør legges ned (s?nær som for døve og sterkt tunghørte) og ansvar og ressurser bør flyttes til kommunene v/PP-tjenesten (Norsk Skoleblad nr.14-1997). Bakgrunnen er at PP-tjenesten har kontakt med s?mange flere barn/unge enn det en har kompetansesentrene, at PP-tjenesten er i og bør være i nær forbindelse med skolene. Reaksjonene fra kompetanse-sentrene har ikke latt vente p?seg. P?atferdssektoren sutres det fordi de har s?lite midler av det totale budsjettet, kun 3% (Einar Christensen i Norsk Skoleblad nr. 24-1997), og dokumenteres grunnlag for atskillig satsing da 25 % av barn og unge har atferdsvansker av et eller annet slag (Erling Roland i Dagsrevyen - september 1997). Lærevanskesektoren synes mer realistisk i det en ser flere alternativer, men ogs?der framføres tydelige meninger om kompetansesentrenes kompetanse, potensiale og naturlige plass i et tiltaksnettverk (Roald Jensen i Spesialpedagogikk nr.7-1995, Dagny Liaklev i Spesialpedagogikk nr.10-96, Peter Arnesen i Spesialpedagogikk nr.8/97).

Sjøl har jeg argumentert sterkt for ?legge ned de statlige kompetansesentrene for spesialundervisning, samt barne- og ungdomspsykiatri og barnehabilitering, og flytte ansvar for utredning, tiltak og tjenester til kommunene (Spesialpedagogikk nr.9-1995). Min begrunnelse er todelt. P?den ene siden er det for f?fagpersoner med høy kompetanse i dette landet til ?dekke opp det antall opprettede stillinger vi allerede har innen PP-tjenesten, statlige kompetansesentre for spesialundervisning, barne- og ungdomspsykiatri og barnehabilitering. Når det er for f?fagfolk vil noen instanser tape i konkurransen om kompetanse. Jeg har vist at det er kommunale tjenester som PP-tjenesten. P?den andre siden er de tjenester barn/unge kan f?i fylkeskommunale og statlige tilbud ikke vesensforskjellige fra det som kan gis kommunalt. Det brukes ikke andre instrumenter og hjelpemidler, metoder og tiltak høyere i forvaltningen enn det som gjøres kommunalt (Terje Ogden og Jan Skjerve i Tidsskrift for Norsk Psykologforening 1987) Det stilles ogs?spørsmålstegn mht. egnetheten ved de tjenester som gis innenfor barne- og ungdomspsykiatrien i forhold til de problemstillinger som reises (Øyvind Lyngås i Spesialpedagogikk nr.2-1996). Høyere forvaltningsniv?betyr dermed ikke nødvendigvis et mer kompetent tilbud. Snarere vil høyere forvaltning mangle den kunnskap om kommunene som er nødvendig for f?p?plass et godt, varig tilbud til barn/unge.

Tilbud p?områdene spesialpedagogikk, psykiatri og habilitering m?ses i sammenheng fordi utvikling p?ett område får betydning for de øvrige. En m?gjerne føye til barne-vern i og med at psykologtjenestene der er i sterk vekst. Det bildet som trekkes opp har mange fasetter. I de fleste sammenhenger forsøkes det forenklet hvor psykiatri-meldingen er et eksempel. Staten ved departementene m? vise vilje til sektorover-gripende tenkning og våge ?se fordomsfritt og nytenkende p?problem-stillingene. Som det påpekes i Regional helseplan for Helseregion 2 er statlig ansvar og tiltak for barn og ungdom med atferdsavvik, lærevansker og habiliteringsbehov splittet mellom tre departementer. Behovet for samordnede løsninger er åpenbart. Samordning m?bety klar ansvarsplassering og optimal Cheap iPhone 5 Cases ressursutnytting. Statens egne tilbud både p?psykiatri- og habiliteringsområde er vidt spredd og med uklart og begrenset ansvar. Egne erfaringer med Statens Senter for Barne- og Ungdomspsykiatri og Rikshospitalets Smågruppesenter har vist det med all ønskelig tydelighet. Diagnostiering er gjort, råd er gitt, men problemstillingene er ikke tilstrekkelig utredet i forhold til funksjon og tilfredsstillende tiltak er dermed ikke p?plass. Kommunens tjenester kan ikke løpe fra oppfølgingsansvaret, men blir stående sørgelig alene med utilstrekkelig kapasitet til ?løse oppgaven. I dag er det kun p?området opplæring at ansvarsfordelingen mellom kommune og fylkes-kommune er noenlunde klar i og med at fylkeskommunen har ansvaret for videregående opplæring, en ansvarsplassering som i hovedsak er gjort p?grunnlag av alder. Øvrige tiltak plasserer ansvar i henhold til tanken om behov for spesialisttjenester. En vil her aldri kunne definere grenser. Psykiatrien har lenge forsøkt ?avgrense sitt ansvar til en prosentandel av de med psykiske vansker. Forsøket er fåfengt i og med at kommunens helsetjenester (og PP-tjenesten) vil forsøke ?f? dem til ?ta ansvar for alle de selv ikke har kapasitet til ?gi hjelp, uavhengig av hvor omfattende vanskene er. Etter min vurdering finnes det kun en god løsning. Det er ?tillegge kommunene det hele og fulle ansvaret for alle tiltak og tjenester for barn og unge. Både utredning, rådgiving og behandling m?være kommunenes ansvar, enten alene eller interkommunalt. P?denne måten vil en ikke kunne skyve ansvar fra ett niv?til et annet, og en vil kunne sette inn arbeidskraften der det er størst behov. Kommunenes utfordring blir ?organisere tjenestene p?en måte som ivaretar behovene til både barn og unge, foresatte og de daglige arenaer der disse befinner seg (hjem, barnehage, skole mm.).

Statens ansvar i forhold til dagens virkelighet bør enten utvides eller sterkt avgrenses. I forhold til de statlige kompetansesenterne, som jeg mener bør legges ned, bør staten overlate ansvaret for forskings- og utviklingsoppgavene til universitet og høgskole. Disse bør ogs?ha ansvar for ?spre kunnskapen til kommunal virksomhet. Videre bør staten ha ansvar for ?gi et skoletilbud til de sm?gruppene døve og blinde, i kortere eller lengre tid. Døve har fått sin egen læreplan og anerkjent tegnspråk som et eget språk. Et språk m?læres i et milj? derfor et statlig ansvar. I dag gis tilbud til disse gruppene en rekke steder i landet. Hvert milj?blir relativt lite, noe som er en klar svakhet ved dagens tilbudsstruktur. Staten bør ogs?ha ansvar for at det etableres kunnskapsnett-verk mellom de kommunale tiltakene , f.eks. etter modell av det foreslåtte autismenett-verket., og direkte til de forskingsnett som etableres gjennom Norgesnettet.

Den lenge ventede stortingsmeldingen om opplæring av barn, unge og voksne med særskilte behov bør g?lenger enn kun ?inneholde det Astrid Søgnen i KUF sier vil være «å vurdere tiltakene innenfor utdanningssektoren i sammenheng med tilgrensende/parallelle tiltak innen andre sektorer?(svarbrev til meg datert 21.06.96). I dagens tiltaksstruktur er bildet komplisert og ansvaret uklart, slik at hjelpsøkende blir sterkt lidende. Ambisjonen i departementene bør være klar ansvarsplassering og god ressursutnytting.

Det nylig framlagte statsbudsjettet fortsetter styrkingen av den fylkeskommunale psykiatrien. Det vil medføre en ytterligere utarming av kommunal kompetanse p?området. Når Krager? PP-kontor har mistet 3 ansatte, to psykologer og en sosionom, til fylkeskommunens nyopprettede psykiatriske poliklinikk, m?det bety et dårligere tilbud til store deler av kommunens innbyggere uten annet enn marginale forbedringer for en snevrere gruppe barn og unge. Utviklingen i Krager?er en god illustrasjon hvordan kommunen taper i kampen om kvalifisert arbeidskraft. Likedan illustreres utviklingen mot lavere kompetanse ved tilsetting av en sosionom som leder ved Skien PP-kontor, mens en i utlysningsteksten tilkjennega at en ønsket høyest mulig kompetanse. Barne- og ungdomspsykiatrien i Telemark har imidlertid en viss mulighet til ?f?en ønsket høy kompetanse når de nylig har lyst ut sin lederstilling i lønnstrinn 59, noe kommunene i dagens situasjon aldri vil kunne klare.

Det stilles spørsmålstegn ved kommunal og fylkeskommunal prioritering som grunnlag for ?opprettholde et statlig ansvar i form av kompetansesentre. Med god grunn vil jeg si, da Skien kommune ikke har vist evne til en riktig satsing p?barn og elever med behov for spesialundervisning og andre hjelpetiltak i kommunen. Heller ikke Telemark fylkeskommune har prioriteringer som er noe ? skryte av. Likevel mener jeg de m?ha en sjanse til ?følge opp andre nasjonale prioriteringer enn i dag. Dersom mistilliten til lokalpolitikerne begrunner en fortsatt funksjonsdeling som i dag, s? m?en heller flytte ansvar for langvarige tiltak og tjenester til høyere forvaltningsniv?slik at barn og elever med behov kan f? tilstrekkelig oppfølging av en og samme institusjon som ikke kan skyve fra seg ansvar.

Har du meninger? Send ei melding til inge@inge.no

Kommer du til denne sida uten at det er noe over eller til venstre, trykk her