Kommunal Rapport 18/95 Søndag 22. oktober 1995
Av INGE JØRGENSEN, leder ved Skien PP-kontor
Kommunal Rapport 18/95 Søndag 22. oktober 1995
PP-tjenesten har mottatt og avgitt 16 fagpersoner i tida 1988 til 1995 (de fleste psykologer og seks av dem danske). De fleste kom fra studier og gikk videre til fylkeskommunale og statlige stillinger. Funksjonstida i PP-tjenesten har variert mellom tre måneder og tre og et halvt år, med et gjennomsnitt på ett år og fem måneder. Stor gjennomtrekk og kort funksjonstid skaper problemer.
Psykologer og spesialpedagoger tjener dårligere i PP-tjenesten enn i fylkeskommunale og statlige tjenester som psykiatri, habilitering, barnevern og statlige spesialpedagogiske kompetansesentra, og i undervisningstillinger. Hovedtariffavtalen på kommunal og statlig sektor dokumenterer det. Karrieremulighetene i PP-tjenesten er begrenset til lederstillingen, mens andre tjenester tilbyr både videreutdanning og karriere på en helt annen måte. Stor mangel på kvalifisert arbeidskraft fører også til at høyere forvaltning rekrutterer fagpersoner til karrierestillinger som formelt og reelt ikke er kvalifisert. Dette illustreres ved at vi avgir psykologer til spesialpsykologstillinger som kun har kort funksjonstid som psykolog.
PP-tjenesten samarbeider i stor grad med fylkeskommunale og statlige tjenester, noe som er uforholdsmessig tidkrevende. Mange av dem som får hjelp i barne- og ungdomspsykiatrien, får også hjelp av PP-tjenesten. Tilsvarende får de fleste barn og unge i barnehabiliteringstjenesten, og alle i statlige kompetansesentre, hjelp i PP-tjenesten. Ofte ser vi at det gjøres et utredningsarbeid i kommunen før saken viderehenvises. Det betyr at en i PP-tjenesten kjenner problematikken, og at en i neste omgang må bruke tid på å gjøre andre kjent med den. Likedan må en bruke tid på å avklare ansvar, arbeidsfordeling og oppfølging. Endelig brukes også tid til tilbakeføring av ansvar til kommunen. For statlige kompetansesentres vedkommende gjelder også at den totale reisetiden blir betydelig når de ansatte skal betjene kommuner som ligger to til tre timers reisetid unna. Denne tiden kan vanskelig forstås som annet enn dødtid.
Når det gjelder de tjenester kompetansesenterne yter, skal disse i prinsippet være tjenester kommunene selv ikke kan yte, og det foregår en diskusjon om det betyr mht. kompetanse eller kapasitet. Skal en liten kommune som Siljan med to til tre PP-ansatte og antageligvis begrenset kompetanse, ha større tilgang til kompetansesenterne enn Skien med 11,15 stillinger og dermed atskillig bredere kompetanse? Bare tanken provoserer.
Kompetansesenterne gir mer omfattende tilbud til nærliggende kommuner enn til kommuner som geografisk ligger et stykke borte. Det illustreres ved at Birkelid kompetansesenter i Kristiansand i 1994 har utredet 86 barn/elever i Vest-Agder, 93 i Aust-Agder og kun 29 i Telemark. Vi må dermed konstatere at en kommune som Skien ikke får de tjenester fra staten en er berettiget til, og det er ikke til å leve med.
Da det finnes 300 til 500 ledige stillinger for psykologer i landet, mener jeg det må store endringer til for å rekruttere kompetanse til kommunene. En kan lønne bedre, bedre videreutdanningsmulighetene, opprette karrierestillinger og opprette flere stillinger slik at arbeidspresset ikke blir så stort. Eller en kan gå mer radikalt til verks ved å overføre ansvar og økonomi til kommunene for alle de tjenester som i dag utføres av barne- og ungdomspsykiatrien, barnevernstjenesten, habiliteringsenhetene for barn og voksne og de statlige kompetansesenterne. Med instruksjonsmyndighet vil kommunene alene eller i samarbeid kunne fordele ansvar og kompetanse til tiltak som utfyller hverandre slik at dobbeltarbeidet unngås og ressursene utnyttes bedre.
Problemområdet er politikernes utfordring og ansvar, og det inviteres til drøftig og stillingstaken
Kommer du til denne sida uten at det er noe over eller til venstre, trykk her